Høst er så ubeskrivelig deilig. Jeg tenker at det er min favorittårstid. Den er så myk og god, beroligende. Beroligende å vite at alt ikke varer for evig. Selvom evigheten også er fin. Jeg elsker virkelig denne årstiden, fargene, tankene, luktene og vinden. Det er fint å vite at det er en tid for innhøstning.

Petra, moren til Morten, døde i går morges. Jeg blir trist på en god måte ved tanken. Jeg fikk aldri møte henne, men vi utvekslet hilsner mellom Morten og mor. Så hun visste at jeg eksisterte, og jeg henne. Hun hadde levd et godt liv, og for meg fremstod hun som et godt menneske. Hun godtok mor uten problem. Det er godt. At et voksent menneske fortsatt har god forstand i sin livets høst.

En ting som gjør meg gal og desperat av fortvilese i det siste er oppvarmingen. Den hersens, fordømte oppvarmingen. Jeg føler meg så forferdelig maktesløs. Jeg hadde aldri, aldri trodd at noe så truende katastrofalt kunne bli ignorert med en slik standhaftighet. Hva er galt med oss?